Survival tour i verdens største regnskog

I midten av tettpakket frodig vegetasjon, og inn mellom palmer og lianer, åpner skogen seg og millionbyen Manaus titter frem. "The hub of the Amazon" har sine røtter i sentrum av planetens største regnskog. Av Amazonas' totale innbyggerantall på 30 millioner mennesker bor 2 millioner i denne byen - som er den eneste storbyen i staten.
Manaus er en hektisk by med alle sine salgsboder, store fruktmarkeder og til og med live teater i gatene. De fargerrike husene, dekorert med mosaikk, gir byen et preg av brasilianske Salvador. Vakre, historiske bygninger er det mange av, og det kjente operahuset, Teatro Amazonas, fra 1896 er selve symbolet på Manaus' rikdom og pompøsitet.
Etter en kort sightseeing, felles middag og dessert hos Bob, samt siste innkjøp av nødvendig villmarksutstyr var vi klare for vårt kommende jungeleventyr. Et eventyr i et område uberørt av turisters glisne fingre. Dagen etter startet Survival Week ute i regnskogen.

Tidlig om morgenen sa vi hadet til våre kjære medstudenter. Våre veier skiltes da vi denne uken hadde valgt to ulike utflukter. Marte, Lisa, Nina, Henriette og jeg, reiste sammen med tre innfødte i speedbåt oppover Amazonas og dens sideelver. Idet vi var på vei inn i en tunnel av tett skog, uttalte Henriette ordene: "Nå har vi begynt overlevelesturen, og jeg kan da si at: Nina, du har en edderkopp på ryggen!". Guiden, Ananais, opplyste om at denne var av det vennlige slaget og var bare farlig av og til - hva enn det skulle bety...
Tukanen kikket ned på oss fra grenene der vi fór bortover vannet - på Amazonas' nervesystem - forbi grønt elvegress og langslyngede trær hvor aper og dovendyr hadde sine gjemmesteder. Med øynene åpne og speidende etter ulike dyrearter, danset plutselig en gigantisk, kongeblå sommerfugl forbi og en liten kolibri stakk det lange nebbet ned i blomstene i håp om å finne nektar. Edderkoppen på ryggen var glemt for lengst.

Et dovendyr er ikke så enkelt å få øye på...

.... Men Ananais hentet det ned der det hang opp ned fra greinene!

Den første kvelden spiste vi middag hos en lokal familie, og så solnedgangen fra hengekøyene på verandaen deres. Nede ved elvebredden stakk en pinne opp fra vannet. I den var det festet et tau, og i tauet en fisk som aldri ga opp håpet om at den en gang skulle få slite seg fri fra bindingene. Ananais fortalte at de lokale gjorde dette for å holde fisken lengst mulig fersk, helt til familien ikke hadde mer mat i skapet.
Han fortalte også at jaguarene befant seg i skogen rundt oss, og alligatorene rett utenfor bryggekanten. Ingen av de lokale så derimot ut til å ta dette særlig alvorlig da de var opptatte av å mikse caipirinhas! Dette var caipirinhaer som fikk tårene til å renne da den var laget av 90% cacasha... Ikke engang under karnevallet ble vi introdusert for slike sterke drinker!

Om kvelden stilnet det da både solen og den lokale familien gikk til sengs. Men når mørket lusker på blir Amazonas alt annet enn rolig: fiskene hopper etter myggen, gresshoppene spiller ivrig, fuglene synger og alligatorene... Ja, alligatorene... Under stjerneklar himmel hoppet vi ombord i trebåten og dro ut på kaimanjakt. Uten å si et ord padlet vi rolig over vannet i håp om å se jungelalligatorene i øynene. Noen fangst ble det dessverre ikke, men alligatorenes brummende lyder var ikke vanskelig å legge merke til, selv over gresshoppenes høye spill.  Amazonas økosystem omslynget oss og vi ble overdøvet av millioner av insekter, fugler og dyr på nattestid såvel som på dagtid.



Før vi hoppet til køys denne natten, pekte Ananais på et hull i bakken ikke langt unna hengekøyene våre. Dette var bolet til en tarantella! Han stakk en pinne inn i hulegangen og edderkoppen bet tennene fast i den fordi den trodde den ble angrepet. Slik lurte Ananais den ut fra hulen sin og viste den til oss like før vi krøp til sengs. For en godnattfortelling...

Hengekøyene vugget oss likevel inn i drømmeland, og etter en god natts søvn dro vi videre for å besøke en annen lokal familie - og også være vitne til en enda mer primitiv livsstil. En gammel dame, iført cowboy-hatt og en slitt, rosa kjole, smilte og tilbydde oss kanel-blader som vi kunne lage te av. Mannen hennes var opptatt med å feie gårdsplassen utenfor huset, men viste raskt interesse for sitt besøk og pratet vennlig til oss på fransk og portugisisk. Vi ble invitert inn i huset deres og fikk raskt oversikt over de materielle godene: et gevær på veggen, en gyngestol, et bilde av Jesus, madrasser med klessnoren hengende over, en vask med tannbørsten stående like ved, kjøkkenskap fulle av korn og hermetikk, og en komfyr der dagens middag - en gryte med bønner - stod og putret.

Vi fikk også smake på flere ukjente frukter som cupuaçu, abiu, guava og makopa/malay apple. En av sønnene klatret til og med opp i en av palmene og hentet ned ferske acaibær til oss! Denne laget vi juice av senere.



Acai-juice!

Inne i huset til det eldre ekteparet

Utenfor huset til det eldre ekteparet. Marte med frukten cupuaçu i hånden!

Ananas i tidlig modning!

Nina, Marte, jeg, Lisa og Henriette!

Ananais lakker Ninas negler med saften i stilken til et blad!

Og Henriette ble malt etter indianske tradisjoner av fargen fra små steiner inni en frukt

Piranha-fiske stod også på programmet og fiskestengene vi brukte var en klump isopor tilfestet fiskesnøre. Agnet var en fiskebit festet på kroken. Etter liten fiskelykke (kun én piranha!) dro vi avgårde på jungle trekking. Her lærte vi om trær, blomster og medisinske planter i jungelen, og hvordan de innfødte overlever på naturens skatter. Vi drakk vann fra lianer og melk fra store trestammer.
En av de innfødte fikk kallenavnet Tarzan der han barbent ledet vei, huggende gjennom tettpakket regnskog med kniven sin! Dette var imponerende for oss som diltet etter i våre Reebok og Nike-joggesko. Mens Tarzan banet seg vei innover i jungelen, tok vi rollen som Jane og samlet bær, kvister og blader. Vi trengte nemlig dette for å lage tau og smykker da vi kom tilbake til leiren! 

Piranhafiske

Tarzan og Ananais viser hvilken bark som er best egnet for å lage slitesterkt tau

Nina drikker vann fra en liane



"Se på greinen 100 ganger før du rører den!" er rådet som gjelder i Amazonas



Leir under åpen himmel!

Midt på natten våknet vi av regnet og måtte bygge om leiren. Den ble oppgradert med tak! For å få plass til alle, fikset Tarzan det slik at vi lå i hengekøyer ved siden av, og over, hverandre!

 

Siste dagen padlet vi nedover elvekanalene i små båter. Disse båtene var nok vant ti én og to og tre indianere, men ikke fire og fem og seks norske "brasilianere"! Kanten av båtene havnet nesten under vannoverflaten ved hver minste bevegelse. Her ble det mye latter mellom hyl og skrik!
Likt som Pocahontas visste vi aldri hva som ventet rundt neste sving. Men plutselig kunne vi høre det. Lydene av regndråpene var ikke til å unngå selv langt, langt borte. Regntiden viste seg nok en gang der himmelen åpnet seg og regnet styrtet ned. Vi tok ikke sjansen på å la båtene synke som følger av de store regndråpene, og tok derfor årene fatt og padlet om kapp hjemover!





Nina

Bilder fra hverdagslivet i Taiba

Det er vanskelig å forstå at det finnes et liv utenfor Taibas grenser. Her skinner sola langt ned i det turkise vannet og bølgene slår jevnt opp mot stranden. Hunder og esler sprader fritt rundt i gatene og bilistene er ikke sjenerte med bruken av bilhornet.
Det er mye spennende som stjeler oppmerksomheten i Taiba og enten vi uttrykker "oi" av fascinasjon for noe, eller holder på å snuble i fortauskanten, smiler samtlige av brasilianerne og hilser vennlig tilbake med samme ord - dette betyr nemlig "hei" på portugisisk!

Under følger noen bilder (ekstra mange for deg, Tomtom!) fra hverdagslivet i landsbyen - som er ganske så annerledes fra hverdagene hjemme i Norge:



Ewerton og Breno på vei hjem fra skolen!

Osiris, Artur og Ewerton

Salgsbod på rullende hjul!

Fem gringos, to fiskere og en fiskebåt



Nina, Marte, May-Linn og Hedda

Açaí til lunsj sammen med Carlinhos og Sahimon

Favorittroomie!

Hjemmekino i strandhuset

Feiring av Karolines 20års dag

Helgen etter var det Lisas tur! Overraskelsesfrokost med blant annet açaífylte pannekaker og ferskpresset juice ventet, sammen med resten av gjengen, borte i strandhuset til Pedro!



Marte, Karen og Eirik



Lisa er utslitt etter dagens kamp mot bølgene

Artur har vunnet flere konkurranser og er den tredje beste kiteren i verden!

 

Å leve i fiskerlandsbyen er som å leve i en liten boble - som dessverre snart vil sprekke da livet tilbake i Norge vil bli en realitet om kun få uker. Forhåpentligvis drar vi med oss litt godvær og fremskynder sommeren. Men før hjemreisen venter siste eksamen på fredag etterfulgt av Survival Week i Amazonas!

 

Nina

Lærerrollene byttes om!

Markedsføringsfaget er lagt bak oss og vi er i full gang med siste runde i Prosjektledelse. Etter lange og intense dager kjente de fleste av oss litt ekstra på hjemlengselen, særlig da deleksamen i markedsføring omhandlet både Freia Melkesjokolade og Sørlandschips. Da læreren i prosjektledelse plutselig overrasket oss med ekte norsk melkesjokolade ble det stor jubel i klasserommet. Det var noen gode stykker Norge, det! 
Selv om vi er flittige studenter mesteparten av tiden glemmer vi ikke å ta oss velfortjente pauser fra lesing og pensum. Vi ønsker å utnytte tiden her nede best mulig! Jeg, Lisa og Hedda satte oss derfor på hesteryggen og startet dagen med ridetur inn til sanddynene rundt landsbyen. Det føltes som vi red tilbake i tid da vi red forbi en enda fattigere, nesten bortgjemt, del av Taiba.

 

På kvelden inviterte guttene hos Pedro til sushikveld. Idiosh hadde til og med dratt hele veien inn til Fortaleza for å få tak i riktige ingredienser og råvarer. Langbordet var dekket og Idiosh ga et lynkurs i hvordan sushien ble tilberedt fra bunnen av. Både soyasaus og wasabi var også på plass. Noen av oss trodde derimot at wasabien var guacamole, og hev oss glupske over den. Pepperroten (!) viste seg raskt å smake ganske annerledes enn uskyldig avocado da den er så sterk at den nøytraliserer smaksløkene for å fremheve smaken av sushien. Den åpnet også opp tårekanalene og fremhevet noen tårer da vi fikk i oss litt for mye litt for fort....




Etter karnevalet har både lokale og turister vært ofre for virusangrep og sykdom. Alle ventet på sin tur og til slutt ble også jeg sengeliggende. Etter å ha vært hjelpesløs i noen dager mens de andre ristet løs på nattklubber i Fortaleza, var jeg overlykkelig da jeg endelig fikk se noe annet enn leilighetens hvite vegger. Dagens aktivitet: tur til den lokale legevakten. Som vanlig pratet verken lege eller sykepleiere engelsk, men hellet var på vår side. På venterommet satt engelsklæreren Odonis fra den lokale skolen. Han stilte som tolk, selv om det ble flaut da han ble dratt med inn på legekontoret for å oversette hele sykehistorien min. Superpiller, som ingen vet hva inneholdt, ble gitt og jeg ble hvert fall frisk etter noen dager. Som takk for hjelpen ønsket vi å gi Odonis noen reias ekstra i lommeboken. Dette nektet han å ta imot, og sa at om vi ønsket å hjelpe, så kunne vi heller stille som engelsklærere for en dag for studentene hans. Og ja, gjett om vi kunne!



Odonis ønsker oss velkommen i klasserommet



Artur og Breno

Vi delte inn klassen i mindre grupper slik at vi kunne hjelpe flere samtidig

Jeg vet ikke hvem som endte opp med belønningen - oss eller dem?

 

Nina

Innover Cumbocos sanddyner

Den sjarmerende kitebyen Cumbuco byr på hyggelige strandrestauranter, små boder og surfebutikker, og ikke minst en vanvittig vind som oppfyller enhver kiters drøm. Vi kjøpte ost fra selgerne på stranden som ble grillet og nærmest fritert (og som smakte overraskende godt!) på en liten minigrill som de bar med seg, mens vi satt på fiskebåtene og fulgte med på kiterne som lekte seg i vannet.
Cumboco er kiteby nr. 1, men også berømt for sine beach-buggy-turer inn i de hvite sanddynene. Etter felles lunsj hev vi oss inn i hver vår bil og kjørte innover det Saharalignende landskapet. Ørkenen var vår og vi kunne boltre oss som vi ønsket uten å ofre muligheten for kollisjon en eneste tanke. Oppover slake sanddyner ante vi lite om hva som ventet på toppen. Utsikten over ørkenen var slående flott, men vi mistet først pusten da det videre, helt uten forvarsel, bar utfor loddrette stup. Sjåføren ga full gass nedover og fortsatte videre inn gjennom sanddynene, mens vi hylte og skrek, og ropte etter mer. I neste bakke plasserte sjåføren bilen skrått og sladdet nedover den varme sanden. Noen av oss prøvde også sandboard nedover sandbakkene før vi kjørte strandveien tilbake til Cumbocos sentrum.



(fv. Karen, Henriette, Nina, Lisa, Marte, May-Linn, Nina)

 

 

Nina

Lange karnevalsnetter og vilter feiring

Torv, butikker og hus er pyntet, og musikken fyller hele Taiba. Både i gatene og på stranden står biler plassert med enorme høytalere i bagasjerommet og danseglade brasilianere på taket. Verdens største og villeste fest har startet! Med tusenvis av tilreisende forvandles rolige Taiba til et inferno av musikk, rytmer og danseopptredener. Parykker i alle regnbuens farger, kreative kostymer, malte kropper og mye naken hud er å spotte i folkemassen. Blant de tusner som samles i gatene finnes ingen sjenerte. Det er karnevalstid og alt er lov!

En liten gutt, tildekket med skaut og solbriller, kommer løpende med et vanngevær i den ene hånden og en melbombe i den andre. Han sikter, spruter og kaster så den lille granaten sin. Den eksploderer og plutselig er vi hvite fra topp til tå, heldekket i hvetemel. Guttungen gliser fornøyd og løper videre for å finne flere ofre. Såpe, vann, mel og sjokolade flyr gjennom lufta. Med mela-mela hver dag kl. 15-18 må hver mann klare seg selv! Dette er tiden der du kan hive hva du vil på hvem du vil. Så lenge en befinner seg utenfor egen dørstokk er det ingen som slipper unna!



Karnevalet i Brasil er opprinnelig de fattiges fest, og er nå et symbol på frihet. Hvert stat har sin egen fest med parader og konkurrerende sambaskoler i sør til ville gatefester i nord. Det er ingen tvil om at dette er årets høydepunkt for innbyggerne flest. For oss nordmenn føles det som en kraftig utvidelse av russtiden der det festes 24 timer i døgnet flere dager i strekk. Det er praktisk talt umulig å ikke høre musikk til enhver tid. Med stor scene og livemusikk på torvet er alle med på leken. Det danses hemningsløst gjennom nettene. Nachet fortsetter på reggaefester helt til hanen igjen galer ved morgengry, og vi begynner på ny. Når skal vi få tid til å sove...? Ikke før karnevalet er over hvert fall!

 

Nina

Et innblikk i Taibas bakgater

Første eksamen er overstått og vi feiret med å dra på utflukt til Uruburetama (ja, det er faktisk et ordentlig navn), noen timer unna Taiba. I landsbyen ventet brasiliansk kultur på sitt beste der yrende folkeliv fylte opp både torv og gater. Fargerike salgsboder lå på rekke og rad nedover, og kyllingspyd og griselabber freste iltert i pannene på gatekjøkkene. I brasiliansk stil var alle studentene godt plassert bak på lasteplanet i bilen, og en humpete tur tok oss fra sentrum og oppover i fjellene. Veien bar mot høydetoppene og til vårt ly for natten. Det koselige gjestehuset dukket opp uten forvarsel der det var bygget i ett med naturen. Med frukttrær på alle kanter smakte vi på spennende ferske frukter, og plukket mangoene som var falt ned på bakken. Malerier på både gulv og vegger, og små detaljer som blikkbokspynt og gjestebøker hengt opp på veggene, gjorde stedet annerledes og unikt. Jeg og Lisa delte rom med flere salamandere og enda flere mygg, og våknet opp med en utsikt inn i tett regnskog. I et kort øyeblikk trodde vi at vi var en del av kulissene i Jurassic Park der frodige vegetasjon og gigantiske blader omringet oss på alle kanter.
På agendaen stod tur til bananplantasjen, sightseeing og eselturer. Lisa så til og med et babyesel med lugg OG en hest med ekte briller! Vi spaserte også inn til vannfallet og brukte formiddagen i omgivelser i helt uberørt natur. Da vi kom tilbake ventet en pause i hengekøya. Eirik fant sin plass i den andre, og lå og spilte munnspill. Dette var absolutt en god oppskrift på avslapping!
Til lunsj ventet koltbord med fylte pannekaker, ulike typer ris og gryteretter, kyllingstuing, lasagne og til og med en egen kokk som serverte en variasjon av grillet kjøtt. Til dessert dukket røde bananer og papaya marinert i en lakris-og ingefærlignende saus, opp på bordet.



Dagene flyr og noe nytt skjer hele tiden. Alt fra dagsturer til Fortaleza og småbyene rundt, til å kjenne på livet her i Taiba. Landsbyen skjuler mer enn bare flott natur og sjarmerende fiskebåter. Takket være lokale Sahimon har jeg blitt kjent med det indre av Taiba, og fått se hva som skjuler seg bak hyggelige restauranter og småbutikker. På sykkeltur gjennom byen og inn mellom trange gater tok han meg med inn til små murhus på bare få kvadratmeter. Det er vanskelig å forstå at store familier huses her! I bakgårdene spradet hønene rundt mellom rustent kjøkkenutstyr og lappede fotballer. Vaskebaljen var stilt opp etter den skitne murveggen og klesvasken til hele familien hang pent på klessnora.  Sahimons nevø, Carlinhos (som betyr mini-Carlos) på åtte år, har skrevet navnet sitt på døren sammen med de andre søsknene sine. Dette er deres område.



Når siestatid nærmet seg trakk vi inn i skyggen og satt hos tanten i butikken hennes. Her fikk jeg sannelig øvd portugiskunnskapene mine! Snart kom vennegjengen til Sahimon også, og slo seg ned. Mobilene ble tatt frem og de vekslet på hvem som skulle være DJ for anledningen. Etter historier om Taiba, spøk og latter, tok de med seg surfebrettet og dro ned på stranden for å fortsette dagen i vannet. Vi vinket og avtalte at vi skulle møtes igjen til barbeque på stranden senere. Jeg og Sahimon tok igjen syklene fatt og dro til fisketorget hvor vi kjøpte inn fisk, pølser og tapioca til kvelden.

Herlige Carlinos!

Nå hører vi musikk fra stranden - karnevalet er i ferd med å starte! Masker er kjøpt inn og vi er klare for noen dagers feiring sammen med brasilianerne!

 

Nina

Semesteret er i gang!

Resten av studentene er på plass og semesteret har startet for alvor. En vandretur gjennom perlen Taiba, lunsj på stranden og et informasjonsmøte der aktivitetstilbud og semesterplan ble gjennomgått, var starten på oppholdet. Dagene som en gang var rolige og behagelige er nå blitt hektiske og mer krevende.
Over en uke er gått siden skolestart og vi har eksamen i reiselivsfaget allerede på fredag. Fagene gjennomgås ett og ett der vi har en uke med forelesning, og en uke til å lese seg opp til eksamen. På 14 dager skal vi altså rekke gjennom pensum for fag som blir tar på et helt semester hjemme. Forelesningene våre er delt opp i to. Vi skriver så blekket spruter fra 07-10 og fortsetter fra 14-17. Myten om at studenter som tar semestre i utlandet ikke er studerende er absolutt langt fra sann!

Heldigvis får fest og moro også plass på agaendaen. I kriminelle Fortaleza ble vi godt tatt vare på av sjørøverene på sjørøverskuten Pirata Bar. New York Times bruker beskrivelsen "The craziest Monday in the world" om utestedet. Og hett ble det da både band og dansere imponerte med varierte brasilianske rytmer og forró-show. Over 1000 danseglade sjeler klarte ikke å gjøre annet enn bevege kroppen i takt til musikken - noen til og med også oppe på scenen sammen med bandet. Når solen sto opp sørget privatsjåfør Flavio for å få oss trygt hjem til farefrie Taiba.
I Brasil venter alltid en ny fest enten det er fiskefest eller fullmånefest. En kveld var vi så heldige å være med på begge deler da vi ble invitert hjem til surferne Pedro og Even. Guttene imponerte på kjøkkenet og vi ble servert fersk fisk og kylling med spennende brasiliansk tilbehør som tortillaslignende lefser rullet i kokos.



Sammen med Karen og Lisa!

Pirata Bar i Fortaleza!

Dagen derpå telte jeg og roomie Lisa over 20 myggstikk på hvert bein. Det er tydelig at myggsprayen har liten effekt! Som pause fra både kløing og lesing dro vi en tur i nærområdet. Vi gikk strandveien inn til byen og nøt açaí til lunsj, før vi fulgte en sti som ledet til fantastisk utsikt over Taiba. Lokale nabolag ble utforsket samt et besøk på fisketorget. Her satt vi sammen med fiskerne og knyttet vennskapsbånd - så godt det lot seg gjøre. Nesten alle brasilianerne svarer med "no englese, señorita" uansett hva vi spør om. Og det har de helt rett i. På grunn av språkbarrieren går det derfor mye i tegnspråk og unnskyldende smil. Takk og lov for det lille insentivkurset i portugisisk vi hadde i starten så vi ikke famler helt i blinde. Generelt i hele Brasil må både engelsk og matte være utelatt fra skolen. Kalkulatoren blir hyppig brukt i butikkene - til og med hvis vi betaler 5 Reias for noe som koster 4 Reias...

Taiba

Açaí med banan og musli! Marte har gitt meg kallenavnet açaí-Nina ettersom jeg kun klarer noen få dager uten vidundermåltidet!



Fiskerne sorterer fangsten...

...og ser riktig så fornøyde ut!

Taiba slutter ikke å sjarmere. Byen har et helt eget preg da turister såvidt vet at stedet eksisterer. Det gir oss muligheten til å ta del i kulturen på en unik måte og oppleve det virkelige Brasil. Det er fantastisk å være vitne til fiskerne som returnerer etter noen harde dager ute på sjøen. Surferne og kiterne hersker over bølgene mens små barn bygger sandslott, og de eldre spiller domino i skyggen. Om kveldene fylles torvet og gatene, og innbyggerne forlenger siestaene til langt utpå kveld. Brasilianerne verdsetter sin hviletid og restaurantene fylles ikke før det blir mørkt. Til tross sin fattigdom florerer Taiba av gode restauranttilbud der det blir servert alt fra nydelig lokal fisk i curry til spennende sjokoladepizzaer. Vi trives bedre og bedre i den lille landsbyen og nyter paradiset så lenge det varer!

 

Nina

Det gode liv i Taiba

Døren til leiligheten (!), i toppetasjen (!!), ble åpnet og gledeshyl ga ekko i rommet. Mitt nye hjem de neste ni ukene er flislagt av limestone, og så høyt under taket at du trenger minst fem av meg - på skuldrene til hverandre - for å klaske high five med takbjelken. Av med backpackersekken og full fart rundt i alle rom. Lykkens fristed ble fort i hengekøyen ute på terrrassen, lyttende til havet med Paulo Coelho's bok Brida mellom hendene. Det hersker ikke lenger tvil om at tiden som backpacker er over for denne gang. På Taiba Beach Resort er det ingenting som engang minner om hostelstandard med sine småstensbelagte stier mellom leiligheter og strandhus, som igjen omringer et basseng, en restaurant og små hager der gartnere jobber iherdig.



Idylliske Taiba er så usjenert at det ikke engang er tegnet inn på alle kart. Den rolige fiskerlandsbyen på drøye 2000 innbyggere er ekte, intim og vakker. Med ulåste dører 24 timer i døgnet, er krangelen om det beste fiskestykket på fisketorget det nærmeste en kommer kriminalitet i byen. Her hilser alle på hverandre uavhengig om du er lokal eller turist. Avslappede, som brasilianerne flest, og med en unik livsglede, scorer Taiba høyt med sin gjestfrihet. Brasilianerne er så vennlige at det føles som å treffe gamle venner i fremmede omgivelser.

Fiskerne er ute på havet i flere dager med disse fiskebåtene!





Gåturer langs strandpromenaden blir det mange av. Landsbyen, Pecém, hviler bare få kilometer unna. Langs strandkanten passerer jeg en lutrygget mann med sixpence, strå i munnen og fiskenettet over skulderen. Han smiler, og de få tennene han har kommer til syne. Huden hans gløder og rynkene i fjeset markeres. Rynkene antyder at her har det sittet mange smil. Hver eneste fordypning i ansiktet hans har en egen historie, mange av dem antageligvis fra fisketurer der han har kjempet mot bølgene her i Taiba. Snart er han borte og fotsporene også, der de er visket ut av bølgene.
Den hvite, myke sanden strekker seg flere kilometer i østlige og vestlige retninger. Mot sør ligger ørkenen og sanddynene, og mot nord er det blått hav så langt øyet kan se. Eivind sier at Norge er in that direction, og peker utover sjøen. Horisonten brytes av noen hvite, trekantede seil i det fjerne, og Norge føles veldig langt unna.


Nina

Feriemodus i Natal

Lang kyst- og strandlinje, eksotiske sanddyner og et heftig strandliv - dag som kveld - venter i Pirangi sør for Natal. Det er hvert fall det Lonely Planet-boken om Brasil lokker med... At innbyggertallet er lik maks 100 er nok bevisst utelukket i beskrivelsen. Også det faktum at de få menneskene som i det hele tatt er å finne her, ikke gjør annet enn å 'slomse' rundt og drive dank. Ryktet om at brasilianerne tar livet med ro viser seg raskt å være sant når en befinner seg i Pirangi. Her er målet å være så avslappet som mulig, noe som ikke er vanskelig i og med at stedet kun byr på den lange kyst- og strandlinjen Lonely Planet opplyser om. Ett pensjonert par, pluss en iskremvogn, kvalifiserer vel neppe til beskrivelsen om heftig strandliv.

Så dagene i Pirangi ble typisk brasilianske; rolige. På Backpackers Beach House var det lett å finne seg til rette med havet bare få meter unna. Om morgenen var fiskerne først oppe der de dro inn dagens fangst mens det ennå var lavvann. En lunsj på den lokale pizzariaen etterfulgt av gåturer langs strandkanten, er vel noe av det mest hektiske en kan finne på i Pirangi. Her er sneglefarten så godt innarbeidet at til og med servitørene sukker oppgitt og blir mentalt slitne, når de må håndtere mer enn én bestilling på en gang. De skulle sannelig fått kjørt seg i høysesongen på Pieder Ro!



Om kveldene, når vinden stilnet hen, satt vi under palmene og hørte på bølgene som slo mot stranden. Det ble jubel da Sør-Afrikanske Ivan og brasilianske Lu, som driver hostellet, plutselig omgjorde slaraffenlivet til en fest da de disket opp til barbeque på lørdagskvelden. "Vil du ha fest i Natal må du lage den selv", sa de. Sammen med svenske Johan og Luise var det flere skandinavere på VIP-listen, i tillegg til et par bereisende fra Argentina. Ivan var kveldens kokk samt bartender, da han ga kurs i hvordan vi skulle lage drinker på ekte brasiliansk vis. Mens Espanhola (rødvin blandet med kondensert melk og ananas!) havnet på bunnen av listen, ble Caipirinhaen raskt en favoritt. Finn frem sukkeret, knus litt is, mos litt lime og viktigst av alt: tell sakte til 10 når du heller i sukkerbrennevinet cachaça.

Her har Norge noe å ta lærdom av: 15kr literen! I Brasil er alkoholen så billig at hvis de kjiper seg på drinkene så kutter de først ned på isen eller frukten!



Ruben lærer oss det argentinske kortspillet Truco

Da jeg tilfeldigvis spurte Ivan om det var mulig å få tak i nøtter i "byen", smilte han bredt. Han fortalte stolt at ikke bare var vi naboer til stranden, men verdens største cashewtre lå også rett oppe i gaten. Det å finne et av verdens største trær burde være relativt enkelt. Søken ble likevel lengre enn forventet, og til slutt måtte en lokal pekte ut en stor busk - som var forbipassert flere ganger. Treet gror i bredden - ikke i høyden! Verdensfenomenet brer sine greiner utrolige 500 meter i omkrets og produserer 60 000 cashewfrukter (med en nøtt i hver frukt) i året. Forget Christ the Redeemer, there's a new boy in town...

Et lite bilde hentet fra Google. Cashewtreet sett fra lufta.

Flere tusen kilometer er tilbakelagt, fra Rio i sør og oppover langst kysten til Fortaleza i nord. Om noen dager er ferielivet over, og skolestart i den lille fiskerlandsbyen Taiba står nå på programmet!

 

Nina

Salvador da Bahia

For å oppfylle kravet som backpacker gjelder det å ta visse ting på sparket. Som hvor en skal dra og hvordan en skal komme seg dit, for eksempel. Ihla Grandes solstråler til frokost, og Rios busstasjon til kvelds. Tusen millioner takk til Luciano som ledet vei til Aguia Brancas skranker, og videre inn i en sval nattbuss. Å reise med buss i Brasil er en opplevelse i seg selv. Det er umulig å ikke la seg fascinere der fjellene hever seg fredelig og majestetisk over det frodige landskapet, og små, fattige landsbyer dukker opp fra tid til annen.

Nordover oppover Brasils beryktede veier, etter en 30 timers (!) kjøretur, ventet en ny destinasjon. Velkommen til Salvador: En fargerik by der du lar smykker og verdisaker bli liggende hjemme, passer deg for lommetyver og ellers danser til krampa tar deg. Med sine daglige festivaler, konserter, dundrende trommekorps og mektige rytmer som treffer deg lik kraftige basstoner på diskotek, er Salvador så pulserende at få byer tåler sammenligning. På torv og åpne plasser finner en også lokale som øver capoeira - en kampsport blandet med dans, rytmer og vokal. Men til tross byens dundrende inferno av lyd og musikk er det fremdeles rom for et pust i bakken. Dette bokstavelig talt da flere av restaurantene ligger i bratte sidegater. Kombinert med ujevn brostein fås et godt måltid - og ikke minst et lynkurs i balansekunst. Atmosfæren er avslappet, selv om gatemusikkantene ikke er mer enn et steinkast unna.

Capoeira på torvet

Når det kommer til arkitektur er byen et levende museum med sine bygninger fra 17- og 1800-tallet, samt sine gullbelagte kirker. Inngangsbilletten til flere utstillinger betales også bare av en enkel signatur. Med smale gater der biler ikke kommer til, sjarmerer byen med sine pastellfargede, lave murhus. Salvador kan minne om Kardemommeby, men her tar tyvene så mye de kan - både Kasper og Jesper og Jonatan.





Men mangel på hjelpsomme og hyggelige mennesker er det likevel ikke. Små som store er brasilianerne et vennlig folkeslag. Når små sjarmtroll kommer dansende bort, snakkende på portugisisk og kommunikasjonen går 'ingenveis', kan en ikke la være å smile.
Mens andre byer kan skilte med kjente landemerker, er befolkningen, stemningen og livet i Salvador en stor attraksjon i seg selv. Byen, Bahia som innbyggerne kaller den, må bare oppleves!


Nina

Les mer i arkivet » Mai 2011 » April 2011 » Mars 2011
hits