Survival tour i verdens største regnskog

I midten av tettpakket frodig vegetasjon, og inn mellom palmer og lianer, åpner skogen seg og millionbyen Manaus titter frem. "The hub of the Amazon" har sine røtter i sentrum av planetens største regnskog. Av Amazonas' totale innbyggerantall på 30 millioner mennesker bor 2 millioner i denne byen - som er den eneste storbyen i staten.
Manaus er en hektisk by med alle sine salgsboder, store fruktmarkeder og til og med live teater i gatene. De fargerrike husene, dekorert med mosaikk, gir byen et preg av brasilianske Salvador. Vakre, historiske bygninger er det mange av, og det kjente operahuset, Teatro Amazonas, fra 1896 er selve symbolet på Manaus' rikdom og pompøsitet.
Etter en kort sightseeing, felles middag og dessert hos Bob, samt siste innkjøp av nødvendig villmarksutstyr var vi klare for vårt kommende jungeleventyr. Et eventyr i et område uberørt av turisters glisne fingre. Dagen etter startet Survival Week ute i regnskogen.

Tidlig om morgenen sa vi hadet til våre kjære medstudenter. Våre veier skiltes da vi denne uken hadde valgt to ulike utflukter. Marte, Lisa, Nina, Henriette og jeg, reiste sammen med tre innfødte i speedbåt oppover Amazonas og dens sideelver. Idet vi var på vei inn i en tunnel av tett skog, uttalte Henriette ordene: "Nå har vi begynt overlevelesturen, og jeg kan da si at: Nina, du har en edderkopp på ryggen!". Guiden, Ananais, opplyste om at denne var av det vennlige slaget og var bare farlig av og til - hva enn det skulle bety...
Tukanen kikket ned på oss fra grenene der vi fór bortover vannet - på Amazonas' nervesystem - forbi grønt elvegress og langslyngede trær hvor aper og dovendyr hadde sine gjemmesteder. Med øynene åpne og speidende etter ulike dyrearter, danset plutselig en gigantisk, kongeblå sommerfugl forbi og en liten kolibri stakk det lange nebbet ned i blomstene i håp om å finne nektar. Edderkoppen på ryggen var glemt for lengst.

Et dovendyr er ikke så enkelt å få øye på...

.... Men Ananais hentet det ned der det hang opp ned fra greinene!

Den første kvelden spiste vi middag hos en lokal familie, og så solnedgangen fra hengekøyene på verandaen deres. Nede ved elvebredden stakk en pinne opp fra vannet. I den var det festet et tau, og i tauet en fisk som aldri ga opp håpet om at den en gang skulle få slite seg fri fra bindingene. Ananais fortalte at de lokale gjorde dette for å holde fisken lengst mulig fersk, helt til familien ikke hadde mer mat i skapet.
Han fortalte også at jaguarene befant seg i skogen rundt oss, og alligatorene rett utenfor bryggekanten. Ingen av de lokale så derimot ut til å ta dette særlig alvorlig da de var opptatte av å mikse caipirinhas! Dette var caipirinhaer som fikk tårene til å renne da den var laget av 90% cacasha... Ikke engang under karnevallet ble vi introdusert for slike sterke drinker!

Om kvelden stilnet det da både solen og den lokale familien gikk til sengs. Men når mørket lusker på blir Amazonas alt annet enn rolig: fiskene hopper etter myggen, gresshoppene spiller ivrig, fuglene synger og alligatorene... Ja, alligatorene... Under stjerneklar himmel hoppet vi ombord i trebåten og dro ut på kaimanjakt. Uten å si et ord padlet vi rolig over vannet i håp om å se jungelalligatorene i øynene. Noen fangst ble det dessverre ikke, men alligatorenes brummende lyder var ikke vanskelig å legge merke til, selv over gresshoppenes høye spill.  Amazonas økosystem omslynget oss og vi ble overdøvet av millioner av insekter, fugler og dyr på nattestid såvel som på dagtid.



Før vi hoppet til køys denne natten, pekte Ananais på et hull i bakken ikke langt unna hengekøyene våre. Dette var bolet til en tarantella! Han stakk en pinne inn i hulegangen og edderkoppen bet tennene fast i den fordi den trodde den ble angrepet. Slik lurte Ananais den ut fra hulen sin og viste den til oss like før vi krøp til sengs. For en godnattfortelling...

Hengekøyene vugget oss likevel inn i drømmeland, og etter en god natts søvn dro vi videre for å besøke en annen lokal familie - og også være vitne til en enda mer primitiv livsstil. En gammel dame, iført cowboy-hatt og en slitt, rosa kjole, smilte og tilbydde oss kanel-blader som vi kunne lage te av. Mannen hennes var opptatt med å feie gårdsplassen utenfor huset, men viste raskt interesse for sitt besøk og pratet vennlig til oss på fransk og portugisisk. Vi ble invitert inn i huset deres og fikk raskt oversikt over de materielle godene: et gevær på veggen, en gyngestol, et bilde av Jesus, madrasser med klessnoren hengende over, en vask med tannbørsten stående like ved, kjøkkenskap fulle av korn og hermetikk, og en komfyr der dagens middag - en gryte med bønner - stod og putret.

Vi fikk også smake på flere ukjente frukter som cupuaçu, abiu, guava og makopa/malay apple. En av sønnene klatret til og med opp i en av palmene og hentet ned ferske acaibær til oss! Denne laget vi juice av senere.



Acai-juice!

Inne i huset til det eldre ekteparet

Utenfor huset til det eldre ekteparet. Marte med frukten cupuaçu i hånden!

Ananas i tidlig modning!

Nina, Marte, jeg, Lisa og Henriette!

Ananais lakker Ninas negler med saften i stilken til et blad!

Og Henriette ble malt etter indianske tradisjoner av fargen fra små steiner inni en frukt

Piranha-fiske stod også på programmet og fiskestengene vi brukte var en klump isopor tilfestet fiskesnøre. Agnet var en fiskebit festet på kroken. Etter liten fiskelykke (kun én piranha!) dro vi avgårde på jungle trekking. Her lærte vi om trær, blomster og medisinske planter i jungelen, og hvordan de innfødte overlever på naturens skatter. Vi drakk vann fra lianer og melk fra store trestammer.
En av de innfødte fikk kallenavnet Tarzan der han barbent ledet vei, huggende gjennom tettpakket regnskog med kniven sin! Dette var imponerende for oss som diltet etter i våre Reebok og Nike-joggesko. Mens Tarzan banet seg vei innover i jungelen, tok vi rollen som Jane og samlet bær, kvister og blader. Vi trengte nemlig dette for å lage tau og smykker da vi kom tilbake til leiren! 

Piranhafiske

Tarzan og Ananais viser hvilken bark som er best egnet for å lage slitesterkt tau

Nina drikker vann fra en liane



"Se på greinen 100 ganger før du rører den!" er rådet som gjelder i Amazonas



Leir under åpen himmel!

Midt på natten våknet vi av regnet og måtte bygge om leiren. Den ble oppgradert med tak! For å få plass til alle, fikset Tarzan det slik at vi lå i hengekøyer ved siden av, og over, hverandre!

 

Siste dagen padlet vi nedover elvekanalene i små båter. Disse båtene var nok vant ti én og to og tre indianere, men ikke fire og fem og seks norske "brasilianere"! Kanten av båtene havnet nesten under vannoverflaten ved hver minste bevegelse. Her ble det mye latter mellom hyl og skrik!
Likt som Pocahontas visste vi aldri hva som ventet rundt neste sving. Men plutselig kunne vi høre det. Lydene av regndråpene var ikke til å unngå selv langt, langt borte. Regntiden viste seg nok en gang der himmelen åpnet seg og regnet styrtet ned. Vi tok ikke sjansen på å la båtene synke som følger av de store regndråpene, og tok derfor årene fatt og padlet om kapp hjemover!





Nina

3 kommentarer

Maria

10.06.2011 kl.11:15

Helt utrolig! Har en del spørsmål til deg som jeg håper du kan svare på. Har du en mailadresse? :)

Nina

13.06.2011 kl.10:42

Hei, Maria!

Det har jeg: nwikstol@gmail.com! :)

Torbjørn

25.09.2011 kl.11:45

Dette er jo helt fantastisk!!!

Skriv en ny kommentar

hits